Katy Hollingsworths siste artikkel om hva som gjør en sann gamer i en bransje som kan være vanskelig på kvinner, unge menn og nye mennesker syntes å få en sterk følelsesmessig reaksjon fra folk både positivt og negativt. Jeg er ikke immun mot dette, og jeg er enig med de som argumenterer for at de er spillere hvis de bare spiller mobile spill og folkene som argumenterer sine tusenvis av timer, legger dem i en annen kategori. Jeg er enig med begge, men føler meg sterkere forbundet med folkene som argumenterer for deres hardcore MLG-status enn de som kjemper for å bli anerkjent.
Jeg tror at min spesielle situasjon er interessant som en kvinnelig gamer på et helt kvinnelig universitet. Jeg har ingen venner som anser seg for spillere. De forstår ikke plakatene mine, eller når jeg begynner å snakke om fangehuller, dverger og drager. Jeg hadde aldri møtt noen på skolen med en stasjonær og tjuefem tommers skjerm før jeg dro til andre institusjoner og møtte menn. Når jeg flytter inn i et nytt rom, må jeg be teknologien om å fikse kablet internett fordi jeg er (sukk) tilsynelatende den eneste studenten som fortsatt bruker en ethernet-kabel på en skole med 1700 kvinner. Jeg klager ikke. Jeg synes bare det er uvanlig at få andre mennesker på universitetet mitt strekker ut over spill så mye som jeg gjør.
Jeg er en gamer. Jeg er lidenskapelig om det. Jeg gjemmer det ikke. Selv i et miljø der det får meg til å føle seg isolert, fortsetter jeg å tilbringe mange timer hver dag slipe ut mine dagbøker på flere spill, inkludert Guild Wars 2. Alle som sier at oppgangen av casual spill har helt utryddet fordommer mot jente spillere har ikke levd livet mitt. Den tomme stirrer jeg mottar når jeg forteller jentene på skolen at jeg helst vil spille plattformspillere enn å kjøpe plattformhæl, får meg til å føle seg litt utelukket. Jeg tror at kvinner gjør fremskritt i aksept i spillbransjen, men jeg tror vi har en vei å gå fordi den ikke har opplevd min daglige eksistens.
Jeg bor det hele tiden samtidig som jeg samhandler online med gutter som forteller meg at jeg ikke er en gamer av ulike grunner. Jeg må innrømme at jeg liker The Sims 3 og Godteriknus Saga nesten like mye som jeg liker Skyrim og Sivilisasjon v. Jeg skammer heller ikke på det heller. Jeg tror de begge har sitt sted. Jeg tror gutter skal få lov til å like Torsk hvis jenter får lov til å like The Sims. Jeg tror at jenter skal få lov til å like Halo og gutter bør få lov til å like Hemmelighet av de magiske krystallene. Alle bør gjerne spille hva de vil. Jeg spiller ikke så mange timer med casual spill som store titler, men jeg liker det Angry Birds, Jetpack Joyride, og tempel løp når jeg venter på et kontor Jeg håper det fortsatt gjør meg til en gamer.