Innhold
Det er hundre forskjellige måter å drepe ting i videospill i disse dager. Og takket være bedre teknologi er den voldsomme døden mer visceral og mer realistisk med hvert år som går.
Dette er grunnen til at Ubisoft er Lysets barn er så kritisk.
Midt i grovheten, volden, det tvilsomme innholdet og den unmitigated, over-the-top brutalitet, får vi av og til titler som minner om en annen slags fantasi. Dette er spill som titler fantasien i stedet for sansene. De absorberer på en måte som går langt utover enkel nedsenking; de knytter seg til forskjellige deler av våre sinn og sjel.
For å balansere nastiness som eksisterer i spill i dag, vil jeg anbefale å prøve Lysets barn når den starter senere denne måneden.
De med kunstneriske følelser, vær oppmerksom
I fjor fikk vi spill som Reise og Ni no Kuni: Den hvite heksens vrede, spill som presenterte oss med fantastiske miljøer som angrep oss på svært forskjellige måter. Det handlet ikke egentlig om å drive opp; Det handlet om å ta den virtuelle trek. I tilfelle av Reise, det var en utforskning av menneskeheten, hvis du virkelig tenker på det. Når det gjelder stor kunstnerisk prestasjon, trenger du ikke se lenger enn Ni Nei Kuni. Et annet eksempel på den storheten finnes i Lysets barn.
For eksempel, sjekk ut artist Yoshitaka Amano's vidunderlige bidrag til prosjektet:
Dette innebærer ikke deapitasjon eller en kule som flyr i slo-mo gjennom en kropp. Det er ingen kniver som har hacking på lemmer og ingen halvaktige mennesker. Det er bare en fantasiverden med en spennende setting og unike figurer. Jeg sier ikke historien vil være spesielt imponerende (dette er et relativt lavt budsjettprosjekt, tross alt, og spillet er ment å være mer sjarmerende enn dypt og tungt). Jeg er sier at det representerer ganske grusom avgang i forhold til de fleste spill i dag.
La oss håpe at bransjen aldri forlater slike spill
Hei, jeg liker også mine blockbusters. Jeg elsker Assassin's Creed og ikke kartlagt franchising, for eksempel. Det er tider og steder for alle former for legitim underholdning, tror jeg. Jeg vil bare ikke være en del av en bransje hvor det er veldig mye det samme, hvor hver utviklers mål er å sjokkere enn intriger. Det er tider når jeg bare sitter der og ser på skjermen og sier "Vel, at var helt unødvendig. "
La oss ikke glemme uskylden denne bransjen en gang hadde. Jeg beklager ikke fremskrittene og progresjonen. Likevel, jeg vil helst ikke grøfte sjarmen og uskyld av yesteryear fordi det egentlig ga det så mye mer enn bare stimulering.