Jeg vet at du ikke er den store, kosete, røde kledde, større enn livet mann portrettert her.
Jeg vet at du ikke har en stygg liste eller en fin liste. Eller alver.
Jeg vet at du sannsynligvis har mye tynnere, kjøligere klær på den sørlige halvkule.
Jeg vet at du ikke er Santa.
Men jeg ville at du skulle vite, du som planlegger å gi meg noe i det hele tatt til jul, at vennligheten er evig.
Jeg liker å tenke på phoenixer som å formidle håp, siden de aldri klarer å stige fra asken. Jeg tror at menneskeheten trengte noe visuelt for å beskrive fenomenet håp og dets motstandsevne.
Santa, tror jeg, er lykken med å motta en gave. Den ånd av generøsitet og vitalitet. Abashment som gir opphav til goofy grins og og flau rødmer. Den overveldende takknemligheten som fører til hjertefylte klemmer og kjærlige peks på kinnet.
Jeg ble ekstremt satt av når jeg fant ut at Santa var ikke ekte. Julen mistet sin mening uten den magiske karakteren som snakket over himmelen. Det tok meg en del av mitt (relativt) unge liv å innse at det ikke er sant, er det? Santa er der. Julemannen er der i din beslutning om å få meg noe til jul, hvem du enn er. Fysisk er den store, røde mannen like stor som en dobbelhornet enhjørning. Men han er der, i utpakning av gaver og forventning på julaften. Han er håpet vi føler er sprengning ut av oss når vi ser gaver, det ukontrollable rushet av spenning som tvinger et smil til ansiktet vårt. Han er der i enhver handling som bekjenner vice eller synd, handlinger av ren generøsitet.
Vi får bare visdom når det er for sent å gjøre oss noe godt, jeg leste et eller annet sted en gang. Og jeg skammer meg over hvordan jeg ble blindet til julens ånd i de årene da jeg oppdaget at Santa var ikke håndgripelig som lekene mine. Jeg lot menneskelig natur ta over menneskets ånd, og jeg brydde meg bare om at jeg fikk gratis gaver. Men denne lille spiel trenger ikke å gjøre meg bra, gjør det, santa? Det er det vi gjør for andre som teller, du vet dette bedre enn noen.
Jeg vet at det er et lite klisje nå, du som ønsker å sende meg gaver til jul, men det er reisen som teller. Det er julaften vi burde verne om, ikke juledag. At det er utpakningen vi burde gjenta, ikke nåtiden. Det er den stekende duften av steken våre mage stønner på, ikke selve kjøttet.
Når vi ser på de øyeblikkene, er det liten, og på selve kanter av eksistens hvor ekte møter fant seg, er det julemann. Så uansett de som dette brevet gjelder, ønsker å sende til meg, vil jeg motta med evig takk.