Først av, jeg vil nevne denne artikkelen ble utløst ved å lese dette andre innlegget.
Gå og gi det en les og kommentere også hvis du har en konto. Jeg ville også påpeke at denne forfatteren deler like syn på en Patrick Klepek av Giantbomb.com. Patrick har kontinuerlig ros på spillet, da det også gjorde smuggenen mer tilgjengelig for ham.
Jeg tror ikke de har feil på noen måte. Hvis de likte spillet, er jeg glad for dem og håper de også nyter den nye DLC de har gitt ut for det. Det jeg prøver å gå over, er hvorfor Blink-evnen i Dishonored ødelegger ethvert behov for lek i et spill som antas å være et lekespill.
La meg fullstendig avsløre min ide om Stealth som en sjanger:
Du må opprettholde en form for allusiveness og bruke unnvikelse som et middel til å snike seg inn i et sted uoppdaget for et oppdrag.
For meg er Dishonored Stealth Lite. Det er laget for å være fudge bevis, så selv om du går opp, er du ikke helt skrudd. Det er en god introduksjon til stealth sjangeren, men egentlig er det neppe et lekespill. Denne setningen sier alt:
Det ignorerer innblandingen av lekespill, øker hastigheten til den mektige prosessen med å snike og gir meg muligheter når jeg blir fanget.
-Tyler Colp, SideQuesting
I siste omgang tar det bort aspektene av hvorfor STYGGEN-sjangeren har fått så mange fans. Du trenger å tenke flere skritt foran dine fiender ved å se dem fra avstand, se etter mønstre og reagere tilsvarende. Det er en følelse av prestasjon når du fullfører et oppdrag helt uoppdaget som om du aldri var der selv. Du føler at du er verdens største assassin eller ninja når avsluttende nivåoppsummering dukker opp og viser at du bare drepte målet ditt, og det er ingen gjenkjenning av deg i det hele tatt.
Blinks evne bryter det. Det gjør alt lettere og slår bort noen følelse av prestasjon for meg.
Hvis jeg blir hjørnet, må jeg bli rotte da jeg bare har sekunder å reagere. Min kamp eller flyvefølelse begynner å sparke inn da jeg frantisk ser etter et skjulested. Jeg hører at trappene kommer nærmere ... Jeg ser opp, ned og rundt, ettersom jeg ikke finner noe stort nok til å gjemme seg i eller bak så nå dreier jeg meg selv og setter opp en siste grøft. Jeg støtter mitt mål og peker fatet på pistolen mitt mot hvor hodet hans skal toppe gjennom døren. Jeg hører ham begynne å plystre da han runder hjørnet og jeg ber bare at mitt skudd er sant ...
Blink bare har meg til å stikke bak ham og klemme nakken.
All spenning er GON! Når jeg skjønte at dette var hvordan jeg kunne spille spillet, følte jeg meg tomt. Jeg følte meg ikke lenger som en dårlig røvmorder så mye som nå kunne jeg være verdens mest klumpete parkour-amatør fordi jeg bare kunne stikke bak noen og drepe dem hvis de så meg.
Stealth-spill er en smak som er kjøpt, ikke lært. Noen spill er bare ikke ment å trekke andre folkemengder inn. Dark / Demon's Souls og Monster Hunter-serien vil sannsynligvis ikke bli glede av Call of Duty fans. Det samme kan sies om en vanlig Joe som prøver et Arma-spill. Noen spill har en begrenset mengde, og når du markedsfører utenfor det, kan du alienere de som elsker originalen (Ser på deg Splinter Cell: Convictions and Blacklist).
Du kan få en ny mengde interessert, men da kan du også miste en god del folk som liker måten disse spillene antar å føle og fungere på.
Jeg vet at det kan høres ut som jeg sier at du har feil for å ha lyst til å være Dishonored, men jeg er ikke. Jeg sier bare at du må forstå hvorfor BLINK er en spillbryter.
Hvis du likte Dishonored, gren ut litt og prøv litt mer utfordrende spill i stealth sjangeren.
- Splinter Cell-serien (ikke overbevisninger)
- Tyv-serien
- Hitman-serien (Convictions and Absolution excluded)