Innhold
(Inneholder noen Spoilers for Bioshock)
Vel ... Som tittelen sier det ... Jeg har aldri spilt den opprinnelige Bioshocken. Jeg husker å kjøpe den for 4 år siden på Future Shop (jeg bor i Canada, eh!) Og spiller gjennom til like før du går inn i Rapture Central Control. Jeg kjøpte også Oblivion sammen med Bioshock, og jeg husker aldri igjen å spille Bioshock fra det øyeblikket på. Jeg visste at hvis jeg begynte å spille Oblivion, ville jeg mest sannsynlig slutte å spille Bioshock; så holdt jeg av en stund. Men jeg fikk kløen til å bare spille Oblivion. Og det var en feil.
Sidetracked av Oblivion
Oblivion sugde meg rett inn. Jeg kunne ikke gi slipp på spillet. Jeg var hekta. Jeg var på college da, og det var veldig vanskelig for meg å balansere arbeidet mitt og spille både Oblivion og Modern Warfare 2. Så ... Jeg endte med å hoppe over en hel del klasser og bodde hjemme for å spille begge disse spillene. Bioshock ble lagt til side og ble glemt. Inntil en av mine venner fra college sa at han hadde middag med en av utviklerne av dette spillet bare et par uker siden. Fra da av var det som dette veldig små nagende krysset på baksiden av hodet mitt og fortalte meg å spille Bioshock.
Så mange nye spill har gått gjennom hendene mine fra den tiden. Og tikkingen gikk aldri, den ble bare sterkere og sterkere og sterkere. Det var omtrent en uke siden da jeg bestemte meg for å starte opp det. Egentlig det er feil ... min venn kom inn i mitt hjem og tvang meg til å installere den og spille den. Jeg kan ikke si at siden da er Bioshock alt jeg har spilt fordi det ville være en løgn. Jeg har spilt Black ops 2, PlayStation All-stars, og litt av Battlefield 3. Men over alt ... min full oppmerksomhet har ikke vært på Bioshock.
Da ble jeg hektet av Bioshock
Til den delen hvor det begynte å bli interessant og de drepte Atlas`s familie. Siden den delen har jeg blitt hekta. Helt hekta som en fisk uten håp om å overleve. Hvis du har spilt spillet, vet du at delen med Atlas`s familie er før Rapture Central Control med Ryan.
Så det jeg prøver å si er at jeg hadde helt glemt delen med Atlas`s familie. Jeg hadde helt glemt alt etter denne delen. Dette virket så rart for meg fordi jeg ikke hadde registrert hvor mye følelser var i denne delen av spillet i min tidligere gjennomspilling. Det er karakteren som bygger på Atlas og hans søken for å få sin familie ut av Rapture. Følelsene i den lille delen var over alt jeg har følt i et spill før. Følelsen av fortvilelse og tristhet var noe utrolig. Vekten av Atlas`s stemme som han følte sitt liv knust. Det var mye å ta inn. Det fikk meg til å se hva jeg savnet ved ikke å spille dette spillet.
Opplysning tar noen ganger tid
Nå forstår jeg hvorfor dette spillet betraktes som et mesterverk. Nå ser jeg hva alle vennene mine snakket om om alle disse årene.
Jeg trodde alltid at det var for sent for meg å spille dette spillet. At jeg bare burde hoppe over det og spille noe annet. Jeg tok feil. Og jeg er glad for at krysset på baksiden av hodet mitt og for min venn som fikk meg til å sitte og spille gjennom den første delen av det. Jeg er også glad jeg har alltid forlatt rommet eller dekket ørene mine da vennene mine snakket om spillet.
Nå må jeg slå dette spillet. Jeg må spille gjennom det. Jeg må Platinum det! Deretter spiller Bioshock 2 og Bioshock Infinite.
Jeg vil også se hvor langt kaninhullet går med dette spillet.
Og jeg kan fortsatt ikke tro at jeg spilte Black Ops 2 i stedet for Bioshock.