Disse tingene er veldig like, WoW og livet mitt. Så dette er hvor min historie om å spille og komme til å elske spillet kommer inn i livet mitt. Jeg begynte å like WoW da jeg var 4, ja 4, da WoW kom ut. Min fars kusine har nettopp fått det og hver dag jeg og pappa ville gå og se ham spille, jeg vedder han ble irritert, men dette spillet, det var så kult! Etter en stund eller da jeg var 6, kastet min far en passform, og vi fikk spillet, og dette er når jeg er heroisk reise. Min første tone noensinne startet var en nelfryp. Jeg spilte aldri henne etter 1 lvl. Faren min spilte sin Orc Rogue (hvem han fortsatt har til denne dagen) Etter det hadde jeg en Belf Hunter kalt Rain-clouds. Hun ble spilt til lvl 16. Jeg prøvde å spille henne mer, men verden var så stor og morsom jeg utforsket så mye og glemte hvordan jeg skulle lvl.
Deretter startet en trollmagasin. Hun er fortsatt på min pappas konto. Hun er super rotet fordi på lvl 20 jeg glemte hvordan å lvl og så jeg utforsket alle utlandet. Hvordan. Jeg har ingen fullstendig ide. Men det var ikke det eneste er mine minner under Burning Crusade. Jeg husker de sprø raidene min far fullfører, Raids like Tempest Keep, og Karazhan. Jeg driver disse raidene i dag, alene bare for minnene. Etter hvert som tiden beveget seg, så faren min til 80, og du vet, i Lich King's Wrath. Jeg laget en Dk og mislyktes epicly. Jeg trodde ikke jeg var, jeg hadde bare det gøy. Jeg husker at pappa gjør raid som Ulduar og Naxxaramas, enda litt av Lich. Men etter hvert som tiden gikk, dro min pappa til en kontrakt på tvers av hav, og mine wow drømmer falt fra hverandre.
I et år glemte jeg mye om det. Og da han kom tilbake, gjorde jeg en bekymring, for Cataclysm var ute. Jeg var 10, og jeg lagde en Worgen Druid. Jeg lvled henne til om lvl 45. Jeg var en cruddy og ble sparket ut av endeløse grupper for lfg, jeg har aldri forstått spesifikasjoner til nå, og jeg føler meg så skamfull over meg selv, men eh, alt er en del av læringserfaringen, t det. Jeg husker at min far gjorde cata raids, som Dragon Soul og slikt. Når Pandaria beta kom ut, spilte jeg det, tonn. Faren min hadde fått betaen, og det var helvete, lvling i de nye pandaria-sonene som, hvor pandaren startet. Da flykte jeg fordi faren min var alt gal til å få hans toons til 90. Så omtrent et år gikk jeg bort, så etter en stund med å lese creepypastas og ikke kunne sove om natten på slutten, kom jeg tilbake til wow. Jeg lvled en pandaren rogue, og jeg fikk til 90 i ca 3 uker. Jeg elsket det. Jeg hadde mye mer moro å vite at jeg visste hvordan jeg faktisk skulle spille og alt. Når jeg var nitti, begynte jeg en dk. Jeg fikk ham til 90 i 3 dager, og oh gutt, var Lukaus min baby. Jeg spilte og spilte og spilte ham nonstop. Jeg mestrer frost dks og pwned folk i arenaer med min fars fetter.
Så nylig på våren ble jeg bekreftet. Da ble jeg tapt av penger, jeg reddet det til en datamaskin, men viser seg at onkelen min faktisk fikk meg en. DET VAR CRAZY. Da kjøpte jeg automatisk WoW. Og jeg fikk også en gratis 90. Med det kom i min kjære Steponme. Jepp. Steponme. Det var vakkert at meg og min bror gikk og beseiret lich king senere, og han heter nå StepOnMe The Kingslayer. Da hadde jeg og mine dadre i 3 måneder rekruttert en vennsbonus, og så lød jeg 4 toons sammen med ham til lvl 90. Deres navn er Doodimadrood, (Dood im a drood) Schizophrena, og Homesick. De har alle et spesielt sted i hjertet mitt. Død spesielt. Han er min best pvp toon. Senere solgte jeg alene en tone som heter Bobbie. Hun er en Death Knight. Nå gjennom hele regnet og terror til fred og ro.
Jeg er en World of Warcrafter, det er en stor del av livet mitt. Og det vil aldri bli tatt bort fra meg. For jeg har disse minner.