Den siste helgen hadde jeg den store ære å delta i den innledende Tog Jam. En begivenhet startet av Adriel Wallick, i år besto det av 58 eller så spillutviklere, to filmpersoner og to journalister, alle som reiser 52 timer med tog fra Chicago til Emeryville, California, og på vei gjør noen utrolige spill. Utviklere fra Canada, Storbritannia, Australia, Nederland, Tyskland, Finland, Italia, Danmark, Saudi Arabia, Brasil og USA kom sammen for et av de mest innovative spillproppene jeg noensinne har hørt om.
Hvordan jeg, og min Kentucky-utvikler Matt Hudgins, kom til å være en del av en så berømt gruppe er ukjent. En merkelig sammenblanding av hendelser fant meg å oppdage en siste øyeblikk tweet fra Adriel med virkning av "3 billetter igjen." Matt og jeg skulle ikke til GDC. Som hyper-indies, er liten tid fra en stat som samtidig har fantastiske utviklere stort sett ubemerket på teknologiske scenen, vi var glade for muligheten for et nytt miljø å lage spill inn, og sjansen til å jobbe med utviklere vi ellers ikke ville.
Så vi registrerte oss. Kjørte de seks timene fra Lexington, KY til Chicago, slik at vi kunne starte 52 timers togtur. Det var noen fantastiske og talentfulle utviklere som også hadde registrert seg, inkludert Vlambeer's Rami Ismail, Depresjonssøke utvikler Zoe Quinn, samt utviklere som jobbet med slike titler på Plikten kaller og Grand Theft Auto.
Vi plukket opp vårt tema på en deli i Chicago-terminalen. "Frakoblet", et godt tema siden de fleste av oss ville bli koblet fra mobiltelefon, wifi og jobbene våre for det meste av turen. Jeg hadde gleden av å jobbe med et lite lag med ulike utviklere: Alicia Avril, Eric Chon og Andrew Gleeson for å hjelpe til med å lage et spill ved hjelp av VR-verktøyet Oculus Rift. Jeg har også jobbet med et annet lag, inkludert folkene som er oppført før, så vel som Eric Robinson, et eksistensielt fiske spill kalt "Venter på Ganandot." Med litt tid for distraksjon var denne syltetøyet langt en av de mest chill og vennlige erfaringene jeg noensinne har hatt.
Å bo og jobbe i slike nærområder skaper en helt annen type syltetøyopplevelse. Du vet hvordan de lukter (siden de fleste av oss ikke hadde tilgang til dusjer i hele 52 timer, ja), men du får også mulighet til å snakke om andre ting, for å bli begeistret for små California byer som Truckee, og å leke med store togfløyter. Hele opplevelsen ble definert av det vennlige og samarbeidsmiljøet som Adriel og resten av utviklerne skapt. Selv om jeg hadde et av de laveste ferdighetsnivåene i gruppen, følte jeg at jeg kunne bidra.
Da toget endelig kom fram til Emeryville, begynte jeg å ønske at et år skulle passere litt raskere. Hvis det er mulig, vil jeg gjerne oppleve Train Jam igjen, og å jobbe sammen med andre utviklere som vi leder over hele landet.