For de blant oss som vokste opp med de klassiske skyte dem opp arkadespill (med Galaga ofte kommer i tankene), tilbyr argentinsk spillutvikler OPQAM DOGOSEn moderne ta på seg romspillere retro spill med en moderne vri.
Dette spillet har nettopp blitt lansert, og som en elsker av space shooter-spill, er jeg tvunget til å kaste inn mine to cent om spillets spill. Scenariet er ikke noe nytt. Du er det siste håpet på menneskeheten som Desmond Phoenix, den eneste gjenværende fighterpiloten oppgav oppgave å avvise en fremmed invasjon. Hele historien er unraveled mens du er på oppdrag mens du kommuniserer med Europa - en slags kommandør som overvåker fremdriften i ditt oppdrag. Det er også dagbokoppføringer som dukker opp for å legge til en følelse av drama og mysterium for plottet.
For de som ble avventet på rent søk og ødelegge spill, kan en slik plotoppsigelse være en downer, men hvis du ønsker å ta en pust i mellom utryddet utenomjordiske, kan det være tolerabelt.
Kampsekvensene og nivåene er åpne og målene dine blir klare når du flyr til fiendens territorium. Fire vanskelighetsinnstillinger og skipsjusteringsskjerm er gitt før du starter. Denne tilpasningen er rett og slett kosmetisk, fordi disse fighterskipene alle spiller på samme måte.
Navigasjonen kan vise seg å være vanskelig, selv desorienterende. Mens dette shmup-spillet forsøker å være originalt, kan de automatisk rullende segmentene komme til deg. Mens skipet ditt ser hardt ut og uutholdelig, vil du finne deg selv tilbake til en bestemt scene hvis du uforsiktig bare skraper skipet ditt mot et gitt hinder. Bortsett fra det svært enkle nivået hvor du får uendelig liv, restriker vanskeligheter deg til bare tre liv, så navigering langs vanskelige terreng kan være en bummer.
Grafikken er ganske arresterende, men det er ingen gjenoppretting til det jeg anser som et personlig kjæledyr: Fighter-skipet er sakte og gir ingen oppgradering for fart for et bestemt antall fiender tatt ned, og det fjerner noen følelse av faktisk Formålet med å drepe fiender til å begynne med. Det gjør at du føler at noen kunne ha kastet deg et bein.
Sjefsbattlene er spennende, men dessverre er det ingen indikasjoner på hvor lenge du trenger å kollidere med disse biggies, siden en helsestang er ikke-eksisterende. Du er i blinde når du kjemper på sjefene, og du kan bare håpe å overleve lenge nok - som er en virkelig lang tid - for å sikre at du tar dem ned.
I et nøtteskall, DOGOS er en god tidspiller, men det er fortsatt områder for forbedring som utvikleren kunne ha jobbet med for å gjøre spillopplevelsen mer engasjerende. Det virker som at laget hadde tonnevis av strålende ideer, men var for haster i å implementere den. Likevel bør det gis kreditt til utviklerne for å gi en ny vri på de gamle romskytespillene. Kanskje i fremtiden, OPQAM kan lykkes med å løse de oppgitte problemene rundt spillopplevelsen i DOGOS.
Vår vurdering 6 Hvis du vil gjenoppleve nostalgi av arkadespillespill, men med en moderne vri, vil du kanskje sjekke dette ut.